Vemork-aksjonen 1943: Rønneberg om flaks, planlegging og en skiløper for mye

Vemork med nybygget over tungtvannskjelleren, 80 år etter den kjente tungtvannsaksjonen.

I Rjukan Arbeiderblad 6. juli 1990, i et åtte siders bilag i anledning den første sabotørmarsjen, forteller  Joachim Rønneberg om episoden med en uvelkommen jeger på Skrykken. 80 år etter Vemork-raidet er det interessant å se noen av de refleksjonene aksjonslederen i ettertid gjorde seg om flaks, planlegging og uventede hindringer. Historiker Mildrid W. Nilsen har sett nærmere på hva som ble jegerens skjebne etter aksjonen.

(I en artikkel i RA i anledning årsdagen for Vemork-raidet, Jegeren som ble tungtvannssabotørenes fange, skriver jeg om Rønnebergs vurderinger og Nilsens funn knyttet til denne hendelsen.)

Historien om møtet med jegeren fra Uvdal kan du lese om i Rjukan Arbeiderblad. Se lenke i saken.

Hendelsen på Skrykken inne på Hardangervidda er bare ett eksempel på at ikke alt gikk som planlagt for de ni sabotørene som natt til 28. februar 1943 rykket fram mot hydrogenfabrikken og tungtvannsanlegget på Vemork. Operasjon Gunnerside er blitt stående som en av krigens mest kjente sabotasjeaksjoner. Den var grundig planlagt, den var dristig og den forpurret Nazi-Tysklands målsetting om en kjernereaktor, selv om tungtvannsproduksjonen – tross aksjonen – kom i gang igjen og det måtte ytterligere en sabotasjeaksjon (fergesenkingen i 1944) for å sette en endelig stopper for norsk tungtvannsproduksjon under tysk okkupasjon.

Les om Rønneberg-intervjuet og dramaet med jegeren fra Uvdal i Rjukan Arbeiderblad.

Sabotøravisa fra 1990 ble laget av journalist Kjell-Gunnar Dahle, og den inneholder to svært interessante intervjuer, portrettintervjuet med Rønneberg, som Dahle gjorde med ham i Ålesund, og en sak om møtet mellom tungtvannssabotør Jens Anton Poulsson og Lillian Tangstad, som tilfeldigvis var på hyttetur i Fjøsbudalen med venner akkurat da sabotørene stoppet der på veien mot Vemork.

Les også: Dette sa Knut Haukelid om aksjonen

Hendelsen i Fjøsbudalen var, i likhet med hendelsen på Skrykken, eksempel på uventede hindringer sabotørene måtte løse underveis. Som vi lett kan forstå; det var ikke velkomment for sabotørene å støte på andre folk på sitt topphemmelige oppdrag. Rjukan-ungdommene som skulle kose seg på hytta i Fjøsbudalen lørdag 27. februar 1943 ante fred og ingen fare. Lillians kjæreste og senere ektemann, Kåre Tangstad, dro tidlig av gårde for å fyre i hytta før de andre kom. Det var masse snø i området, og han måtte lete etter en spade for å få måkt rundt hytta. Mens han  holdt på, så han skispor på nabohytta. Han gikk bort for å hilse på. Da han banket på, fortalte han selv senere, tok sterke never tak i ham, dro ham inn gjennom døra, og der sto han plutselig med en colt-pistol rettet mot magen. Kåre Tangstad fikk summet seg, og så fikk han øye på et kjent ansikt; Jens Anton Poulsson. Så trådte også Claus Helberg fram fra skyggen inne i hytta. Alle tre hadde gått på skole sammen på Rjukan, i samme klasse, og saken løste seg med at sabotørene sabotørene ga Tangstad noen strenge formaninger om hva han skulle gjøre og ikke gjøre.

– Vi diskuterte selvsagt hva vi skulle gjøre med dere. Men i og med at vi kjente Kåre, ble vi enige om at det var nok å be dere bli i hytta. Om dere likevel hadde prøvd å stikke, ville vi nok fanget dere og stengt dere inne, forteller Poulsson i reportasjen fra 1990.

Trond Lepperød, Oslo, 26. februar 2023

Faksimile fra sabotøravisa i juli 1990 med Rønneberg-intervjuet.

Faksimile fra sabotøravisa der Jens Anton Poulsson og Lillian Tangstad er intervjuet om møtet i Fjøsbudalen 27. og 28. februar 1943.