I en kjeller på Vemork og Whitehall
I dag, 18. juni, var det offisiell åpning av tungtvannskjelleren på Vemork. Kjelleren som var åstedet for en av krigens mest kjente sabotasjeaksjoner er gravet ut. Et nytt museumsbygg er reist over kjelleren, og nå er den åpen for omvisning.
Operasjon Gunnerside, sabotasjeaksjonen som ble gjennomført natt til 28. februar 1943, var en del av et storpolitisk spill, et kappløp om et fryktet våpen.
Norske sabotører hadde blitt trent opp i Skottland og England og utførte det livsfarlige oppdraget, og ordren som innledet kampen om tungtvannet kom fra høyeste hold, fra britenes statsminister Winston Churchill. Han satt tidvis også i en kjeller. The Cabinet War Rooms i Whitehall i London var nervesentralen for den britiske regjeringen under krigen.
17. juni 1942 dro Winston Churchill over Atlanterhavet for et møte med USAs president Franklin D. Roosevelt. På dag to av oppholdet – etter en lunsj i Washington D. C. – diskuterte de to statslederne britenes atombombeprosjekt (kodenavn Tube Alloys) og et samarbeid på området. Amerikanerne hadde startet sitt utviklingsarbeid på området, det som snart skulle få navnet The Manhattan Project. Churchill og Roosevelt ble nå enige om en avtale om å samle all informasjon, samarbeide på like fot og å dele resultatene med hverandre når det gjaldt utviklingen av atomvåpen, skriver Roy Jenkins i sin Churchill-biografi fra 2001. Det ble også bestemt at dette arbeidet, av praktiske og sikkerhetsmessige årsaker, fra nå av skulle foregå i USA. Dette forsknings- og våpenkappløpet var den storpolitiske rammen om tungtvannsaksjonene.
De påfølgende aksjonene som ble rettet mot tungtvannet fikk en helt annen pris:
16. november 1943 ble Vemork bombet av 176 B-17 og B-24 bombefly fra 8th Bomber Command som tilhørte United States Army Air Forces og hadde Thorpe Abbots Field 6,4 kilometer øst for Diss i Norfolk i England som base. 21 personer mistet livet i dette angrepet, alle sivile, blant dem 11 kvinner og to barn. 20 av de drepte oppholdt seg i et tilfluktsrom på Vemork som ble truffet av en av bombene.
20. februar 1944 sprengte norske sabotører på oppdrag fra London passasjerferga D/F Hydro under overfart på Tinnsjøen. Dette var den fjerde og siste aksjonen i alliert regi i kampen om tungtvannet. Om bord i ferga var den resterende beholdningen med tungtvannsholdig lut som skulle sendes til Tyskland. 14 sivile nordmenn og fire tyske soldater mistet livet i denne aksjonen.
 |
| Tungtvannskjelleren slik den så ut da den nettopp var gravet fram igjen i november 2017. (Foto: Bjørn Iversen) |
Operasjon Gunnerside, sabotasjeaksjonen som ble gjennomført natt til 28. februar 1943, var en del av et storpolitisk spill, et kappløp om et fryktet våpen.
Norske sabotører hadde blitt trent opp i Skottland og England og utførte det livsfarlige oppdraget, og ordren som innledet kampen om tungtvannet kom fra høyeste hold, fra britenes statsminister Winston Churchill. Han satt tidvis også i en kjeller. The Cabinet War Rooms i Whitehall i London var nervesentralen for den britiske regjeringen under krigen.
 |
| The Cabinet War Rooms i Whitehall i London var nervesentralen for den britiske regjeringen under krigen. (Foto: Trond Lepperød) |
Churchills kjeller
I 2018 besøkte jeg de bombesikre regjeringskontorene som nå er museum. Mens tungtvannskjelleren på Vemork gir en mulighet til å oppleve stedet hvor den kjente sabotasjeaksjonen fant sted, er The Cabinet War Rooms et sted å reflektere over den storpolitiske koblingen, britenes bidrag til geriljakrig i okkuperte land og ledere som tok trusselen fra Nazi-Tyskland på største alvor. Churchills forgjenger, Neville Chamberlain, hadde – som vi vet – ikke overskuet alvoret da han godtok Hitlers forsikringer om at det ikke ville bli flere territorielle krav i Europa. Det var etter at tyskerne hadde tatt Rhinland i 1936, Østerrike i 1938 og så Sudetenland i Tsjekkoslovakia. Chamberlain skrev seg inn i historiebøkene da han satte sin signatur på en fredsavtale med Hitler i september 1938. Elleve måneder senere invaderte Tyskland Polen og verdenskrigen var et faktum. Churchill, som avløste Chamberlain åtte måneder inn i krigen, undervurderte ikke Hitler.
Les også: Om kvinner i motstandskampen i Roar Løkens bok Milorgs D16
Den formelle beslutningen om å stanse Norsk Hydros tungtvannsproduksjon på Vemork med alle midler ble tatt i det britiske krigskabinettet sommeren 1942. Det var krigskabinettets visesekretær og Churchills personlige rådgiver i militære spørsmål, general Hastings Ismay, som formidlet ordren til Lord Mountbatten, sjefen for Combined Operations, skriver historiker Olav Njølstad i sin biografi om Leif Tronstad fra 2012. Hydrogenfabrikken på Vemork, med høykonsentrasjonsanlegget for tungtvann i kjelleren under seks etasjer med elektrolysører, ble satt opp som viktigste angrepsmål i hele Norge. Britisk etterretning hadde denne våren mottatt foruroligende meldinger fra en kilde i Berlin som tydet på at tyske vitenskapsfolk, deriblant Werner Heisenberg, Clara Döpel og Robert Döpel, arbeidet med et topphemmelig militært prosjekt der tungtvann fra Rjukan inngikk som viktig komponent. De allierte lederne var urolige og fryktet at tyskerne skulle bli de første til å utvikle en atombombe.
Den formelle beslutningen om å stanse Norsk Hydros tungtvannsproduksjon på Vemork med alle midler ble tatt i det britiske krigskabinettet sommeren 1942. Det var krigskabinettets visesekretær og Churchills personlige rådgiver i militære spørsmål, general Hastings Ismay, som formidlet ordren til Lord Mountbatten, sjefen for Combined Operations, skriver historiker Olav Njølstad i sin biografi om Leif Tronstad fra 2012. Hydrogenfabrikken på Vemork, med høykonsentrasjonsanlegget for tungtvann i kjelleren under seks etasjer med elektrolysører, ble satt opp som viktigste angrepsmål i hele Norge. Britisk etterretning hadde denne våren mottatt foruroligende meldinger fra en kilde i Berlin som tydet på at tyske vitenskapsfolk, deriblant Werner Heisenberg, Clara Döpel og Robert Döpel, arbeidet med et topphemmelig militært prosjekt der tungtvann fra Rjukan inngikk som viktig komponent. De allierte lederne var urolige og fryktet at tyskerne skulle bli de første til å utvikle en atombombe.
 |
| Den formelle beslutningen om å stanse Norsk Hydros tungtvannsproduksjon på Vemork med alle midler ble tatt i det britiske krigskabinettet sommeren 1942. Bildet fra utstillingen i Cabinet War Rooms. (Foto: Trond Lepperød) |
17. juni 1942 dro Winston Churchill over Atlanterhavet for et møte med USAs president Franklin D. Roosevelt. På dag to av oppholdet – etter en lunsj i Washington D. C. – diskuterte de to statslederne britenes atombombeprosjekt (kodenavn Tube Alloys) og et samarbeid på området. Amerikanerne hadde startet sitt utviklingsarbeid på området, det som snart skulle få navnet The Manhattan Project. Churchill og Roosevelt ble nå enige om en avtale om å samle all informasjon, samarbeide på like fot og å dele resultatene med hverandre når det gjaldt utviklingen av atomvåpen, skriver Roy Jenkins i sin Churchill-biografi fra 2001. Det ble også bestemt at dette arbeidet, av praktiske og sikkerhetsmessige årsaker, fra nå av skulle foregå i USA. Dette forsknings- og våpenkappløpet var den storpolitiske rammen om tungtvannsaksjonene.
 |
| Bilde fra åpningen av tungtvannskjelleren hentet fra Norsk Industriarbeidermuseums Facebook-side. |
Special Operations Executive
1. mai 1942 ble major Leif Tronstad kontaktet av oberst John Skinner Wilson, skotten som ledet den skandinaviske grenen av Special Operations Executive, britenes enhet for geriljakrig i okkuperte land. Wilson ville vite alt det var mulig å få vite om tyskernes interesse for tungtvannet på Rjukan og hva de skulle bruke det til. Tronstad satte seg ned og skrev et hemmelig brev til to kontakter i Norge, fabrikksjef Jomar Brun på Vemork og Harald Nicolai Storm Wergeland ved Universitetet i Oslo. Til Brun skrev han om «vår saft fra Norge» og at han nå - innen én uke - trengte beskrivelser av alle apparater med tegninger og dimensjoner fotografert på film og oversendt med bud uten at noen måtte få vite at «dette interesserer oss her».
I november 1942, etter å ha sendt over materialet Tronstad ba om, fikk Brun beskjed fra London om å forlate sin post på Vemork i all stillhet. Han kom seg over grensen til Sverige, fløy til Skottland og ankom London 10. november. Planleggingen av den første sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork var da i sluttfasen. Brun fikk i oppgave å lage tegninger av fabrikken og kraftstasjonen på Vemork og beskrive hvor tungtvannsanlegget lå.
En annen person som skulle bli sentral i kampen om tungtvannet var lokal og kom som budsendt til Storbritannia våren 1942. Det var Einar Skinnarland. Han kom med et kapret skip via Aberdeen og meldte seg til tjeneste for de norske styrkene. Skinnarland kjente Rjukan og fjellene rundt, han var en god skiløper, hadde jobbet og bodd på Vemork, broren hans jobbet der og han hadde venner der. 28. mars, etter bare elleve dager i Storbritannia, med et lynkurs som hemmelig SOE-agent og med bare ett øvelseshopp i fallskjerm, ble Skinnarland fløyet hjem til Telemark og sluppet ut over Hardangervidda nær Langesjå. Han kom til å spille en avgjørende rolle i etterretningsarbeidet og forberedelsene til tungtvannsaksjonene.
19. november 1942 ventet en fortropp av fire norske fallskjermsoldater i skjul ved Møsvann. Lederen var fenrik Jens-Anton Poulsson fra Rjukan. Han og de andre hadde i oppgave å ta imot og vise vei for 30 britiske soldater fra Royal Engineers. De britiske ingeniørsoldatene skulle ta seg fram til fabrikken på Vemork og tungtvannsanlegget der og ødelegge det. Dette første forsøket på en militær sabotasjeaksjon mot tungtvannsanlegget endte fatalt. Vanskelig vær og problemer med ising satte en brå stopper for aksjonen allerede før britene nådde fram til målet. To glidefly trukket av to Halifax bombefly ble benyttet i operasjonen. Det første flyparet kom ut av kurs og opplevde at slepetauet røk slik at glideflyet styrtet sør for Lysefjorden i Rogaland. Her klarte mannskapet i bombeflyet å returnere til basen. For det andre flyparets del styrtet både bombeflyet og glideflyet ved Helleland nær Egersund. 34 kommandosoldater og sju av mannskapet fra bombeflyene døde, enten i styrten eller i Gestapos hender etter å ha blitt tatt til fange. Hitler hadde gitt ordre om at fiendens kommandosoldater skulle drepes dersom de ble tatt til fange.
I november 1942, etter å ha sendt over materialet Tronstad ba om, fikk Brun beskjed fra London om å forlate sin post på Vemork i all stillhet. Han kom seg over grensen til Sverige, fløy til Skottland og ankom London 10. november. Planleggingen av den første sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork var da i sluttfasen. Brun fikk i oppgave å lage tegninger av fabrikken og kraftstasjonen på Vemork og beskrive hvor tungtvannsanlegget lå.
En annen person som skulle bli sentral i kampen om tungtvannet var lokal og kom som budsendt til Storbritannia våren 1942. Det var Einar Skinnarland. Han kom med et kapret skip via Aberdeen og meldte seg til tjeneste for de norske styrkene. Skinnarland kjente Rjukan og fjellene rundt, han var en god skiløper, hadde jobbet og bodd på Vemork, broren hans jobbet der og han hadde venner der. 28. mars, etter bare elleve dager i Storbritannia, med et lynkurs som hemmelig SOE-agent og med bare ett øvelseshopp i fallskjerm, ble Skinnarland fløyet hjem til Telemark og sluppet ut over Hardangervidda nær Langesjå. Han kom til å spille en avgjørende rolle i etterretningsarbeidet og forberedelsene til tungtvannsaksjonene.
19. november 1942 ventet en fortropp av fire norske fallskjermsoldater i skjul ved Møsvann. Lederen var fenrik Jens-Anton Poulsson fra Rjukan. Han og de andre hadde i oppgave å ta imot og vise vei for 30 britiske soldater fra Royal Engineers. De britiske ingeniørsoldatene skulle ta seg fram til fabrikken på Vemork og tungtvannsanlegget der og ødelegge det. Dette første forsøket på en militær sabotasjeaksjon mot tungtvannsanlegget endte fatalt. Vanskelig vær og problemer med ising satte en brå stopper for aksjonen allerede før britene nådde fram til målet. To glidefly trukket av to Halifax bombefly ble benyttet i operasjonen. Det første flyparet kom ut av kurs og opplevde at slepetauet røk slik at glideflyet styrtet sør for Lysefjorden i Rogaland. Her klarte mannskapet i bombeflyet å returnere til basen. For det andre flyparets del styrtet både bombeflyet og glideflyet ved Helleland nær Egersund. 34 kommandosoldater og sju av mannskapet fra bombeflyene døde, enten i styrten eller i Gestapos hender etter å ha blitt tatt til fange. Hitler hadde gitt ordre om at fiendens kommandosoldater skulle drepes dersom de ble tatt til fange.
Les også: Han som kom på å kjøpe en boltekutter
En av krigens mest berømte sabotasjeaksjoner
Tre måneder senere, i februar 1943, var fortroppen fra den mislykkede Freshman-aksjonen fortsatt i området og hadde fått forsterkninger. Nå var det et lag med ni norske sabotører som rykket fram mot Vemork og hydrogenfabrikken på ordre fra den norsk-britiske militærledelsen. Under ledelse av den 23 år gamle fenriken Joachim Rønneberg fra Ålesund tok laget av sabotører seg fram til fabrikken og sprengte høykonsentrasjonsanlegget for tungtvann rett foran nesa på tyske vaktstyrker. Det skjedde uten at liv gikk tapt og uten at det kom til skyting.
Vemork-raidet skulle bli en av krigens mest berømte sabotasjeaksjoner. Det var en fjær i hatten for britiske Special Operations Executive (SOE) og Norwegian Independent Company no 1 (Kompani Linge) og et alvorlig tilbakeslag for det tyske uranprosjektet, selv om tungtvannsproduksjonen kom i gang igjen og historikerne i ettertid har diskutert hvor nær eller langt unna Nazi-Tyskland egentlig var et kjernefysisk våpen.
Kampen om tungtvannet var ikke over med denne aksjonen, men hele beholdningen av tungtvann - over 500 kilo - ble ødelagt sammen med vitalt utstyr under Vemork-raidet.
16. november 1943 ble Vemork bombet av 176 B-17 og B-24 bombefly fra 8th Bomber Command som tilhørte United States Army Air Forces og hadde Thorpe Abbots Field 6,4 kilometer øst for Diss i Norfolk i England som base. 21 personer mistet livet i dette angrepet, alle sivile, blant dem 11 kvinner og to barn. 20 av de drepte oppholdt seg i et tilfluktsrom på Vemork som ble truffet av en av bombene.
20. februar 1944 sprengte norske sabotører på oppdrag fra London passasjerferga D/F Hydro under overfart på Tinnsjøen. Dette var den fjerde og siste aksjonen i alliert regi i kampen om tungtvannet. Om bord i ferga var den resterende beholdningen med tungtvannsholdig lut som skulle sendes til Tyskland. 14 sivile nordmenn og fire tyske soldater mistet livet i denne aksjonen.
Operasjon Gunnerside – Vemork-raidet – var isolert sett vellykket og ble stående som et skoleeksempel innen geriljakrigføring. Den var gjennomført av en liten og nøye utvalgt gruppe med spesialtrente soldater. De lyktes med sin oppgave takket være grundige forberedelser, god etterretning og stort mot.
Etterord
Hydrogenfabrikken – Vannstoffen – fortsatte å gjøre tjeneste for Norsk Hydro etter krigen, men ble jevnet med jorda 21. juni 1977. Mannen som i 2014 lanserte den ville ideen om å grave den fram igjen, Bjørn Iversen, var ikke gamle karen den gang i 1977, men har som få andre kunnskap om fabrikken – høyblokka på kanten av juvet. Han sporet blant annet opp sprengningsbasen som utførte oppgaven i 1977. Iversen var overbevist om at det var noe å finne under bakken der fabrikken hadde stått og hvor det var aktivitet fram til november 1971.I årene før bygget ble revet, var det snakk om bevaring, forteller Bjørn meg og viser avisutklipp fra den gang. Han viser til at både motstandsmannen Gunnar Sønsteby og daværende turistsjef på Rjukan, Knut Aarnes, var inne på tanken.
– Det er først når du ser kjelleren og tuftene at du virkelig forstår dimensjonene på dette fabrikkbygget som lå foran det som nå er Norsk industriarbeidermuseum, den gamle kraftstasjonen. Det var 40.000 tonn med bygningsmasse og innredning som ble fjernet da fabrikken ble revet. Fabrikken var på seks etasjer, pluss kjeller og loft, og den hadde en flate på 99 ganger 25 meter og var 40 meter høy, fortalte Iversen da utgravingene hadde avdekket tungtvannskjelleren i 2017.
– Det er først når du ser kjelleren og tuftene at du virkelig forstår dimensjonene på dette fabrikkbygget som lå foran det som nå er Norsk industriarbeidermuseum, den gamle kraftstasjonen. Det var 40.000 tonn med bygningsmasse og innredning som ble fjernet da fabrikken ble revet. Fabrikken var på seks etasjer, pluss kjeller og loft, og den hadde en flate på 99 ganger 25 meter og var 40 meter høy, fortalte Iversen da utgravingene hadde avdekket tungtvannskjelleren i 2017.
Trond Lepperød, Oslo 18. juni 2022
Teksten bygger delvis på et bearbeidet utdrag fra kapittel 4 – Kampen om tungtvannet – i boka Reisen med Rjukanbanen gjennom krig og fred av Trond Lepperød, Gary Payton og Anne Spånem (Maana forlag 2018). Andre kilder er historiker Roar Løkens bok Milorgs D16 (Maana forlag 2019) og Olav Njølstads Tronstad-biografi, Professor Tronstads krig (Aschehoug 2012).
 |
| Bjørn Iversen deltok under åpningen av tungtvannskjelleren lørdag 18. juni. Han var overbevist om at det var noe å finne under bakken der hydrogenfabrikken hadde stått og hvor det var aktivitet fram til november 1971. Her står han ved en av elektrolysørene. (Foto: Privat) |
Rjukan Arbeiderblad, 15. juni 2022: Gjester fra inn- og utland til Vemork
NRK, 17. juni 2022: Imponert over sabotørene: – Hadde aldri turt
Kommentarer
Legg inn en kommentar