– Fergen måtte gå ned på under fem minutter

Bilde fra minnemarkeringen på Rudsgrend på dagen 80 år etter. (Foto: Per Lykke)

«Fergen måtte gå ned på under fem minutter for at den ikke skulle settes på land. Jeg hadde sittet i mange timer og regnet for å finne ut hvor stort hullet måtte være for at fergen skulle gå ned fort nok. For sikkerhets skyld brukte vi to vekkerklokker. Operasjonen måtte ikke slå feil. Alt sto på spill», skriver Knut Haukelid i boken «Det demrer en dag - Kampen om tungtvannet» fra 1953.

I dag, 20. februar, er det 80 år siden den norske spesialsoldaten og SOE-agenten ledet gjennomføringen av det lite misunnelsesverdige oppdraget han hadde fått fra London: Sprenge passasjerferga D/F «Hydro» på Tinnsjøen og sørge for at den siste forsendelsen med tungtvann aldri nådde Nazi-Tyskland.

Fenrik Haukelid, som også hadde deltatt på tungtvannsaksjonen på Vemork natt til 28. februar 1943, løste oppgaven som var gitt ham, og det ble gjort helt tydelig både for ham og telegrafist Einar Skinnarland at dette var høyeste prioritet. Tungtvannsaksjonene var forankret helt til topps på britisk og amerikansk side, og den norske forsvarssjefen, general Wilhelm von Tangen Hansteen, og forsvarsministeren, Oscar Torp, hadde også gitt sitt samtykke til fergesenkingen. Da Haukelid og Skinnarland kort tid før aksjonen våget å uttrykke tvil overfor London, fikk de straks klart svar tilbake: «Saken er overveiet».

Her gikk D/F Hydro ned 20. februar 1944. (Foto: Trond Lepperød)

Tidligere NRK-journalist Thor Øistein Eriksen gir en oversikt over denne siste tungtvannsaksjonen i en artikkel publisert på Aftenposten Historie 16. februar. I dag ble det også holdt en minnemarkering i Rudsgrend ved Tinnsjøen, nær stedet der ferga gikk ned og de overlevende ble reddet i land.

Fortellingen om krig handler om aktørene som deltar og de som rammes. Knut Lier-Hansen fortalte meg i sin tid om sin rolle. Han var med Haukelid og Milorg-mannen Rolf Sørlie om bord i ferga og holdt vakt mens de to andre gikk under dørken for å legge sprengladningen.

Historien om uskyldige ofre for allierte sabotasjehandlinger hører også med. For 30 år siden intervjuet jeg to av de overlevende for fergesenkingen, Solveig og Hallvard Asskildt. (Rjukan Arbeiderblad 18. februar 1994). Solveig (født Haugen) 70 år og Hallvard 72 da jeg møtte dem. Gullbryllupet var ikke langt unna. De var nemlig forlovet da ulykken rammet dem, og de giftet seg på tampen av 1944. Ekteparet tok vennlig imot meg i sitt hjem på Rjukan, men skulle nok gjerne vært oppmerksomheten foruten. «Vi forstår jo den interessen som er rundt tungtvannsaksjonene på Rjukan, blant dem senkingen av ferga, men å gå gjennom denne historien gang på gang er som å rippe opp i et vondt sår», betrodde de meg. Likevel, de tok seg tid og fortalte om det de hadde opplevd og ga dermed lokalavisas lesere og ettertiden et levende bilde av de dramatiske minuttene da ferga sank og de to havnet i vannet sammen med Hallvards far, Kittil, som var fyrbøter om bord. Litt av det Solveig og Hallvard fortalte kan du lese om i Tor Øisteins artikkel. Mer om deres historie, redningsaksjonen som folk på gårdene i nærheten gjennomførte og oversikten over overlevende og omkomne finner du i kapittel 3 i boka «Reisen med Rjukanbanen gjennom krig og fred» (Maana forlag 2018). I boka forsøker vi også å forklare bakgrunnen for tungtvannsaksjonene og hvorfor denne siste var gitt så høy prioritet, til tross for at den ville ramme også uskyldige sivile. Sitatene fra Solveig og Hallvard i boka bygger på det publiserte RA-intervjuet, men støtter seg også på transkribering av lydopptak som ble gjort den gang i 1994. Andre kilder er avisartikler fra datida, Sjøforklaringen og Arvid Fladmoes nedtegnelser gjengitt i minneskrift, for å nevne noen.

18 mennesker, 14 nordmenn og fire tyske soldater, mistet livet i senkingen. Den yngste var fire år gammel, den eldste 62. Av de omkomne var det tolv passasjerer, to tilhørte mannskapet. 29 av de som var om bord overlevde senkingen.

TL