«Førefald - mildveir» - Tronstads siste ord i dagboka før dramaet i Rauland
De siste notatene i en dagbok, skrevet inn 11. mars 1945:
"Førefald" - mildveir. Venter hos Anton på gutta.
Ordene tilhørte motstandsmannen Leif Tronstad og oppsummerte kort en strabasiøs skitur på snø som var i ferd med å miste bæreevnen og gi tapt for vårløsningen. Tronstad hadde nådd fram til skjulestedet og ventet på neste trekk i den forestående aksjonen, kidnapping og forhør av den lokale lensmannen i Rauland, en mann motstandsfolkene var redd skulle avsløre mannskap og utstyr som på dette tidspunktet lå i skjul i området og var klare til innsats i den frigjøringen man håpet nærmet seg. Norge hadde snart vært okkupert i fem år. Nå hadde vinden snudd for Nazi-Tyskland, og Tronstad ledet en operasjon med det håpefulle navnet «Sunshine», der oppgaven blant annet var å sikre kritisk infrastruktur i krigens sluttfase og bistå under frigjøringen av Norge.
Tronstad, som hadde sittet i London og vært avgjørende i planleggingen av tungtvannsaksjonene, hadde nå kommet tilbake til Norge for å lede den siste store kraftprøven for kompani Linge og Milorg i distrikt 16, som omfattet Øvre Telemark og Kongsberg/Numedal. Gunnar Syverstad var en vital del av motstandsapparatet lokalt på Rjukan og hadde selv tatt stor risiko for å bistå tungtvannssabtørene. Søsteren hans, Lillian Syverstad, var også involvert som kurer. Operasjon «Sunshine» ble iverksatt i oktober 1944 og innebar både omfattende etterretningsarbeid og at man måtte forsøke å få kontroll på de som kunne stikke kjepper i hjulene for motstandsarbeidet i sluttfasen.
Forfatter Roar Løken har viet et helt kapittel til Operasjon Sunshine i sin bok, «Milorgs D16» (Maana forlag, 2019). Han forteller om et omfattende apparat som var i sving for å sikre våpen og forsyninger. Vinteren 1944/1945 og våren 1945 kom forsyningsflyene tett mot Telemark og Buskerud. I løpet av Sunshine-perioden kom det i alt 21 slipp. Det var etablert Eureka peilestasjoner blant annet på Vindolen (916 moh) vest for Tinnoset. Den sendte signaler til en Rebecca-mottaker om bord i flyene. Droppstedene ble bemannet i månefasene etter kodet varsling over London radio. På selve droppstedet måtte slippgjengene være klare og sette opp en lysende fakler i L-form på bakken. Nettopp det store nærværet av motstandsfolk og våpen på skjulesteder rundt om i distriktet våren 1945 var en stor risiko. I Rauland oppdaget motstandsfolkene at den lokale lensmannen var i ferd med å fatte mistanke. Dette ble i første omgang forsøkt løst ved å advare ham direkte. Det var Gunnar Syverstad som fikk den jobben. Men advarselen hadde ikke den ønskede effekt. Motstandsfolkene fikk vite at lensmannen hadde rapportert til Ortskommandanten på Rjukan og bedt om et møte med en SS-offiser. Kildene er uklare på konkret hvilke planer Leif Tronstad hadde for lensmannen etter dette. Lensmannen ble bortført og avhørt, og det var her det gikk galt, for lensmannens familie ante raskt uråd, og lensmannens bror - væpnet med brorens tjenesterevolver - fulgte sporene fram til Syrbekkstøylen og overrasket motstandsfolkene inne i seterbrua. Da basketaket i seterbua var over var Tronstad og Syverstad døde eller døende, mens lensmannen og broren hadde kommet seg unna. Tredjemann av motstandsfolkene på stedet, Jon Landsverk, dro for å varsle Einar Skinnarland, som hadde ansvar for radiokommunikasjonen. (Lensmannens bror ble i 1947 dømt til ti års fengsel for overlagt drap).
Operasjon Sunshine fortsatte, tross dette alvorlige tilbakeslaget. Jens Anton-Poulsson gikk inn som leder av operasjonen og av Milorg-distrikt 16 etter Tronstads død. På frigjørsdagen 8. mai 1945 ledet han en styrke bestående av hele 2100 mann som uten problemer overtok makten og utførte sitt hovedoppdrag; sikre industrianleggene i avsnittene Kongsberg, Notodden og Rjukan. Milorg hadde i krigens sluttfase utviklet seg til en effektiv organisasjon.
Tronstads rolle i tungtvannsaksjonene kan du lese mer om i Olav Njølstads bok «Professor Tronstads krig» (Aschehoug, 2015). Tronstads sentrale rolle i tungtvannsaksjonene er også beskrevet i krigskapitlene i min bok om Rjukanbanen fra 2018, «Reisen med Rjukanbanen - gjennom krig og fred», skrevet i samarbeid med Gary Payton og Anne Spånem. Senkingen av jernbaneferga D/F «Hydro» på Tinnsjøen 20. februar 1944 ble den siste av tungtvannsaksjonene og den største ulykken som rammet Rjukanbanen. I likhet med Vemork-aksjonen i 1943, var dette en nøye planlagt sabotasjeaksjon i norsk-britisk regi med Leif Tronstad i en vital rolle på britisk jord og med norske soldater og motstandsfolk bak fiendens linjer.
Trond Lepperød
Rauland, februar 2021
FAKTA: Major Leif Tronstad (1903-1945) fra Sandvika i Bærum og var kjemiprofessor ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Han var vitenskapsmannen som ikke ville sitte stille da Norge ble okkupert. Han var engasjert i motstandsarbeid hjemme før han kom til England i 1941 og virket for Forsvarets overkommando i Storbritannia på avdelingen for hemmelige operasjoner i Norge. Den var underlagt britenes Special Operations Executive (SOE) og oberst John Skinner Wilson. Det formelle navnet på avdelingen var Norwegian Independent Company No. 1, senere kjent som Kompani Linge etter kompanilederen som ble drept under Måløy-raidet i desember 1941. Tronstads rolle var å planlegge militære operasjoner på norsk jord. Han var brobygger mellom norske myndighetspersoner og britene, og han deltok i opplæringen av norske spesialsoldater.
"Førefald" - mildveir. Venter hos Anton på gutta.
Ordene tilhørte motstandsmannen Leif Tronstad og oppsummerte kort en strabasiøs skitur på snø som var i ferd med å miste bæreevnen og gi tapt for vårløsningen. Tronstad hadde nådd fram til skjulestedet og ventet på neste trekk i den forestående aksjonen, kidnapping og forhør av den lokale lensmannen i Rauland, en mann motstandsfolkene var redd skulle avsløre mannskap og utstyr som på dette tidspunktet lå i skjul i området og var klare til innsats i den frigjøringen man håpet nærmet seg. Norge hadde snart vært okkupert i fem år. Nå hadde vinden snudd for Nazi-Tyskland, og Tronstad ledet en operasjon med det håpefulle navnet «Sunshine», der oppgaven blant annet var å sikre kritisk infrastruktur i krigens sluttfase og bistå under frigjøringen av Norge.
Men major Tronstad (født 1903) fikk aldri oppleve frigjøringen. Sammen med en annen motstandsmann, sersjant Gunnar Syverstad (født 1910), skulle han komme til å bøte med livet denne mars-dagen i 1945.
Dramaet utspant seg på Syrbekkstøylen i Rauland, et sted mange skigåere passerer i våre dager på en fin runde i oppkjørte løyper rundt Farhovedfjellet (1057 meter over havet). Toppen ligger omtrent midtveis mellom Rauland høyfjellshotell og og Nesbukti i sørenden av Møsvatn. Skiløypa rundt Farhovdfjellet er på rundt 12 kilometer, men kan kortes inn ved å krysse mellom Uvatn og Farhovdtjønn. Går du runden rundt fjellet, passerer du en stein med inskripsjon i lia vest for Farhovdfjellet, omtrent 5 kilometer fra hotellet. «L. Tronstad, G. Syverstad, 11-3-1945», står det. Her falt de to motstandsmennene.
Dramaet utspant seg på Syrbekkstøylen i Rauland, et sted mange skigåere passerer i våre dager på en fin runde i oppkjørte løyper rundt Farhovedfjellet (1057 meter over havet). Toppen ligger omtrent midtveis mellom Rauland høyfjellshotell og og Nesbukti i sørenden av Møsvatn. Skiløypa rundt Farhovdfjellet er på rundt 12 kilometer, men kan kortes inn ved å krysse mellom Uvatn og Farhovdtjønn. Går du runden rundt fjellet, passerer du en stein med inskripsjon i lia vest for Farhovdfjellet, omtrent 5 kilometer fra hotellet. «L. Tronstad, G. Syverstad, 11-3-1945», står det. Her falt de to motstandsmennene.
 |
Tronstad, som hadde sittet i London og vært avgjørende i planleggingen av tungtvannsaksjonene, hadde nå kommet tilbake til Norge for å lede den siste store kraftprøven for kompani Linge og Milorg i distrikt 16, som omfattet Øvre Telemark og Kongsberg/Numedal. Gunnar Syverstad var en vital del av motstandsapparatet lokalt på Rjukan og hadde selv tatt stor risiko for å bistå tungtvannssabtørene. Søsteren hans, Lillian Syverstad, var også involvert som kurer. Operasjon «Sunshine» ble iverksatt i oktober 1944 og innebar både omfattende etterretningsarbeid og at man måtte forsøke å få kontroll på de som kunne stikke kjepper i hjulene for motstandsarbeidet i sluttfasen.
Forfatter Roar Løken har viet et helt kapittel til Operasjon Sunshine i sin bok, «Milorgs D16» (Maana forlag, 2019). Han forteller om et omfattende apparat som var i sving for å sikre våpen og forsyninger. Vinteren 1944/1945 og våren 1945 kom forsyningsflyene tett mot Telemark og Buskerud. I løpet av Sunshine-perioden kom det i alt 21 slipp. Det var etablert Eureka peilestasjoner blant annet på Vindolen (916 moh) vest for Tinnoset. Den sendte signaler til en Rebecca-mottaker om bord i flyene. Droppstedene ble bemannet i månefasene etter kodet varsling over London radio. På selve droppstedet måtte slippgjengene være klare og sette opp en lysende fakler i L-form på bakken. Nettopp det store nærværet av motstandsfolk og våpen på skjulesteder rundt om i distriktet våren 1945 var en stor risiko. I Rauland oppdaget motstandsfolkene at den lokale lensmannen var i ferd med å fatte mistanke. Dette ble i første omgang forsøkt løst ved å advare ham direkte. Det var Gunnar Syverstad som fikk den jobben. Men advarselen hadde ikke den ønskede effekt. Motstandsfolkene fikk vite at lensmannen hadde rapportert til Ortskommandanten på Rjukan og bedt om et møte med en SS-offiser. Kildene er uklare på konkret hvilke planer Leif Tronstad hadde for lensmannen etter dette. Lensmannen ble bortført og avhørt, og det var her det gikk galt, for lensmannens familie ante raskt uråd, og lensmannens bror - væpnet med brorens tjenesterevolver - fulgte sporene fram til Syrbekkstøylen og overrasket motstandsfolkene inne i seterbrua. Da basketaket i seterbua var over var Tronstad og Syverstad døde eller døende, mens lensmannen og broren hadde kommet seg unna. Tredjemann av motstandsfolkene på stedet, Jon Landsverk, dro for å varsle Einar Skinnarland, som hadde ansvar for radiokommunikasjonen. (Lensmannens bror ble i 1947 dømt til ti års fengsel for overlagt drap).
Operasjon Sunshine fortsatte, tross dette alvorlige tilbakeslaget. Jens Anton-Poulsson gikk inn som leder av operasjonen og av Milorg-distrikt 16 etter Tronstads død. På frigjørsdagen 8. mai 1945 ledet han en styrke bestående av hele 2100 mann som uten problemer overtok makten og utførte sitt hovedoppdrag; sikre industrianleggene i avsnittene Kongsberg, Notodden og Rjukan. Milorg hadde i krigens sluttfase utviklet seg til en effektiv organisasjon.
Tronstads rolle i tungtvannsaksjonene kan du lese mer om i Olav Njølstads bok «Professor Tronstads krig» (Aschehoug, 2015). Tronstads sentrale rolle i tungtvannsaksjonene er også beskrevet i krigskapitlene i min bok om Rjukanbanen fra 2018, «Reisen med Rjukanbanen - gjennom krig og fred», skrevet i samarbeid med Gary Payton og Anne Spånem. Senkingen av jernbaneferga D/F «Hydro» på Tinnsjøen 20. februar 1944 ble den siste av tungtvannsaksjonene og den største ulykken som rammet Rjukanbanen. I likhet med Vemork-aksjonen i 1943, var dette en nøye planlagt sabotasjeaksjon i norsk-britisk regi med Leif Tronstad i en vital rolle på britisk jord og med norske soldater og motstandsfolk bak fiendens linjer.
Trond Lepperød
Rauland, februar 2021
 |
| Leif Tronstad. Bilde fra boka «Milorgs D16». |
Kommentarer
Legg inn en kommentar